Hvorfor haster vi alltid videre?

Vi lever i en tid der tempo ofte blir forvekslet med fremdrift.
Kalenderne fylles, beslutninger skal tas raskt, og vi hopper gjerne videre til neste oppgave før vi har rukket å forstå den forrige.

Men hva om noen av de viktigste gjennombruddene skjer når vi setter ned tempoet?

Det spørsmålet har fulgt Oddne gjennom store deler av yrkeslivet.

Som faglig leder i Lent har han brukt flere tiår på å utforske hvordan mennesker lærer, samarbeider og skaper utvikling sammen. Ikke gjennom fasitsvar og raske løsninger, men gjennom nysgjerrighet, refleksjon og ekte deltakelse.

– På Kaospilotene erfarte jeg hvor kraftfullt det kan være å skape gode rom for deltakelse og kollektiv utforsking. Der mennesker kan tre inn med sine ressurser og være med på å forme noe nytt sammen.
Det ble starten på det som skulle bli mer enn et fag.
Det ble en måte å arbeide på. Og etter hvert en måte å møte verden på.

Å gå sakte for å gå fort
Gjennom tusenvis av møter med mennesker har Oddne lært én ting:
Utvikling handler sjelden bare om oppgaver og resultater.
Det handler om mennesker.

– Vi er alle mennesker som gjør så godt vi kan. Vi er feilbarlige, og vi er alle litt usikre i møte med nye mennesker.

Derfor mener han at organisasjoner ofte undervurderer betydningen av relasjoner og trygghet når de skal skape utvikling og endring.

I Lent har uttrykket «å gå sakte for å gå fort» fulgt dem gjennom mange år.
Ikke fordi fremdrift ikke er viktig. Men fordi mennesker trenger tid til å koble seg på hverandre og det de skal få til sammen.

– Vi skal aldri ta trygghet for gitt. Før vi haster videre mot resultatene, trenger vi å forstå hvorfor vi er samlet, hva vi skal bidra til og hvordan vi kan skape det sammen.

Når det skjer, blir det også lettere å skape retning, eierskap og etter det fremdrift.

Hvorfor han ikke tror på helter

Når Oddne snakker om ledelse, vender han stadig tilbake til fellesskapet.
Han er mindre opptatt av den sterke lederen med alle svarene, og mer opptatt av mennesker som klarer å få andre til å bidra.

– Det finnes ikke én riktig måte å være prosessleder på.
For ham handler faget om å bruke egne styrker og verdier til å skape rom der andre kan lykkes.
Å bidra til at mennesker føler seg trygge nok til å delta.

– En god prosessleder tar akkurat så stor plass som trengs for at andre blir inspirert til å tre inn i prosessen.
Kanskje er det derfor rådet hans til ledere er så enkelt:
– La være å prøve å være helten.
Han smiler.
– Det er lov å være usikker. Det er lov å være i tvil. Du trenger ikke ha svaret på alt.

Det som betyr mest
Etter alle disse årene er det fortsatt én ting som motiverer ham mer enn noe annet. Å se andre ta læringen videre.

Nylig har han fulgt mange deltakere gjennom sertifisering etter Prosesslederstudiet. Historiene deres gjør inntrykk.
– Når jeg ser hvordan folk tar praksisen i bruk i sitt eget arbeid, blir jeg både imponert og ydmyk. Det gir en sterk følelse av at det vi gjør betyr noe.
Men kanskje er det også derfor kollegaene beskriver ham som både faglig sterk og genuint nysgjerrig.

For selv etter flere tiår i faget er han fortsatt opptatt av å lære av nye perspektiver, av menneskene han møter og av samtalene som oppstår når vi tar oss tid til å lytte litt lenger.
Når han blir spurt om hva som er det beste med jobben, trekker han ikke frem prosjekter eller resultater.

Han trekker frem menneskene.
– Det er gode kollegaer som gjør det hyggelig å gå på jobb, og følelsen av at det jeg gjør gir mening. Så er det inspirasjon og læring overalt der jeg snur meg. Det er bare å åpne opp og ta imot.

Og kanskje er det nettopp der kjernen i både Oddne og Lent ligger. I troen på at mennesker får til mer når de får tenke og skape noe sammen.