Fokus på identitet for å gi bedre dialog og psykisk helse

Kortversjonen

Psykologien har alltid beskjeftiget seg med identitet og selvet. Tom Harre og Kenneth Gergens (2010) sosialkonstruksjonistiske perspektiv mener at psykologien i alt for stor grad har skapt et identitetsbegrep som låser individet inne i egen kropp eller sjel i stedet for å se at det er det relasjonelle som er det primære; uten relasjon til andre ville det ikke gitt mening å snakke om identitet. De hevder at selvet ikke er noe gitt, selvet er hele tiden i forandring, og vi konstruerer ulike selv for å influere omgivelsene våre samtidig som vi blir ”tildelt” ulike beskrivelser av vårt selv av andre. Et begrep som kan være nyttig i denne sammenhengen er posisjon og posisjonering fordi det i større grad viser den aktive delen av selvet. Vi kan posisjonere oss og vi blir posisjonert hele tiden. Hvordan velger vi å posisjonere oss i en sosial sammenheng? Hvordan påvirker de tilgjengelige diskursene vår måte å posisjonere andre på eller selv bli posisjonert?

Posisjonering i skolen

I skolen ses elevens posisjon gjerne i relasjon til læreren. Skolediskursen legger opp til at læreren skal bidra til at elevene tilegner seg kunnskaper som elevene trenger for å bli gode samfunnsborgere. Det går også an å posisjonere elevene og lærerne på andre måter, for eksempel ved å kalle både lærer og elever for læringskollegaer slik de har begynt å gjøre det på Arbeidsinstituttet i Buskerud.

Dialog

Når individer så skal gå i dialog med hverandre, vil de både bli posisjonert og posisjonere seg selv i forhold til de andre deltakerne i dialogen og i de diskursene som er tilgjengelig for dem. Dialog er derfor en krevende øvelse, og vi vil aldri kunne forstå hverandre fullt ut i en dialog. Noen ganger ender det kanskje heller med ”moving closer and closer apart” (Campbell, 2000). Dialog skal ikke alltid ende i konsensus, noen ganger handler dialog om å forstå den andres meninger og intensjoner og på den måten komme nærmere hverandre uten nødvendigvis å dele de samme meningene. Dialog blir tett koplet til selvet vårt – jeg blir til når du behandler ordene mine som meningsfulle.

Campbell (2000) nevner fire kriterier vi kan strekke oss mot når vi skal inn i dialoger eller meningsskapende samtaler:

1. Hver person kommer som et ansvarlig individ og prøver å være bevisst på det hun ønsker å skape i dialogen
2. Anerkjennelse av forskjeller. Det er særlig i forskjelligheten at dialogen kan bli fruktbar, forskjeller er en ressurs.
3. Alle må bestrebe seg på å skape mening av andres ideer og handlinger, vær nysgjerrig!
4. Likeverd og åpen dialog. Dette handler om at alle må få lov til å si det de tenker og mener og så vil ”det gode” eller ”sannheten” på et vis komme fram uansett. Campbell sier at det siste punktet selvsagt ikke alltid er mulig å oppnå (kanskje aldri?), men at dersom vi streber mot å oppnå de første tre punktene vil vi kunne tåle den åpne dialogen.

Referanser:

Campbell, D. (2000). The socially constructed organization. London; New York: Karnac Books.

Gergen, K. J. (2010). Relationel tilblivelse: videre fra individ og samfund. [Virum]: Dansk Psykologisk Forlag.