Chat with us, powered by LiveChat

Hvordan tenke om identitet på måter som åpner opp for god dialog og psykisk helse?

Hva vil skje dersom vi tenker mer relasjonelt om identitetene våre? Hvordan kan det være helsefremmende å se på identitet som et mer relasjonelt fenomen enn et individuelt fenomen?

Psykologien har alltid beskjeftiget seg med identitet og selvet. Tom Harre og Kenneth Gergens sosialkonstruksjonistiske perspektiv mener at psykologien i alt for stor grad har skapt et identitetsbegrep som låser individet inne i egen kropp eller sjel i stedet for å se at det er det relasjonelle som er det primære; uten relasjon til andre ville det ikke gitt mening å snakke om identitet. De hevder at selvet ikke er noe gitt, selvet er hele tiden i forandring, og vi konstruerer ulike selv for å influere omgivelsene våre samtidig som vi blir ”tildelt” ulike beskrivelser av vårt selv av andre. Et begrep som kan være nyttig i denne sammenhengen er posisjon og posisjonering fordi det i større grad viser den aktive delen av selvet. Vi kan posisjonere oss og vi blir posisjonert hele tiden. Hvordan velger vi å posisjonere oss i en sosial sammenheng? Hvordan påvirker de tilgjengelige diskursene vår måte å posisjonere andre på eller selv bli posisjonert?

Posisjonering i skolen

I skolen ses elevens posisjon gjerne i relasjon til læreren. Skolediskursen legger opp til at læreren skal bidra til at elevene tilegner seg kunnskaper som elevene trenger for å bli gode samfunnsborgere. Det går også an å posisjonere elevene og lærerne på andre måter, for eksempel ved å kalle både lærer og elever for læringskolleger slik de har begynt å gjøre det på Arbeidsinstituttet i Buskerud.

 

Dialog

Når individer så skal gå i dialog med hverandre, vil de både bli posisjonert og posisjonere seg selv i forhold til de andre deltakerne i dialogen og i de diskursene som er tilgjengelig for dem. Dialog er derfor en krevende øvelse, og vi vil aldri kunne forstå hverandre fullt ut i en dialog. Noen ganger ender det kanskje heller med ”moving closer and closer apart” (Campbell 2000). Dialog skal ikke alltid ende i konsensus, noen ganger handler dialog om å forstå den andres meninger og intensjoner og på den måten komme nærmere hverandre uten nødvendigvis å dele de samme meningene. Dialog blir tett koplet til selvet vårt – jeg blir til når du behandler ordene mine som meningsfulle.

 

Campbell (2000) nevner fire kriterier vi kan strekke oss mot når vi skal inn i dialoger eller meningsskapende samtaler:

1) hver person kommer som et ansvarlig individ og prøver å være bevisst på det hun ønsker å skape i dialogen

2) anerkjennelse av forskjeller. Det er særlig i forskjelligheten at dialogen kan bli fruktbar, forskjeller er en ressurs.

3) alle må bestrebe seg på å skape mening av andres ideer og handlinger, vær nysgjerrig!

4) likeverd og åpen dialog. Dette handler om at alle må få lov til å si det de tenker og mener og så vil ”det gode” eller ”sannheten” på et vis komme fram uansett. Campbell sier at det siste punktet selvsagt ikke alltid er mulig å oppnå (kanskje aldri?), men at dersom vi streber mot å oppnå de første 3 punktene vil vi kunne tåle den åpne dialogen.

 

 

Campbell, D. (2000). The socially constructed organization. London; New York: Karnac Books. Hentet fra http://site.ebrary.com/id/10477634

Gergen, K. J. (2010). Relationel tilblivelse: videre fra individ og samfund. [Virum]: Dansk Psykologisk Forlag.