Sosialkonstruksjonisme er et vidt begrep og det brukes av noen i tett tilknytning til sosialkonstruktivisme og sosiokulturell læringsteori. I det følgende følger litt om bagrunnen for sosialkonstruksjonisme.
Sosialkonstruksjonisme er nært koplet til sosiologifaget og har hentet inspirasjon fra blant annet Georg Herbart Mead og symbolsk interaksjonisme. Mead er opptatt av at mennesker bruker symboler for å kommunisere og at symbolene representerer vår forståelse av virkeligheten. Dermed kan vi aldri referere direkte til en objektiv virkelighet eller ting, men til noe som symboliserer dette. Berger og Luckmans bok ”the social construction of reality” viser hvordan vi skaper virkeligheten gjennom å gi ord til det vi erfarer. Disse ordene blir igjen til en slags virkelighet som vi forholder oss til og dermed blir vi påvirket av våre egne ord, som regel uten av vi selv er klar over det.
Dermed blir det tydelig at Sannhet med stor S ikke finnes. Poststrukturalistene snakker her om den lingvistiske vending: Fra at ordene representerer virkeligheten tenker man seg at ordene vi bruker i seg selv skaper virkeligheter. Sannhet er ikke noe som finnes der ute bare vi leter lenge nok, sannheter konstrueres gjennom bruk av språket. Wittgenstein sier at språket er for mennesket det buret er for fuglen, ”words creates worlds”. Og språk er en sosial prosess. Språkets funksjon ikke er å representere verden men å gjøre det mulig å engasjere oss i sosiale relasjoner (Gergen 1999). På samme måte har sosialkonstruksjonister vært opptatt av metaforers funksjon, de er med på å skape virkelighetsforståelser. Vi velger metaforer som er virker brukbare for oss. Campbell sier for eksempel at når vi fant ut hva vi kunne bruke Galileos språk og metafor til (jorda er rund), ble det mer interessant enn Aristoteles metafor om en flat verden. Vi organiserer våre tanker om organisasjoner gjennom metaforer som «samarbeid krever eierskap» eller «tid er en ressurs». Det er viktig å være klar over at dette ikke er sannheter, men metaforer vi bruker som fremhever visse sammenhenger på bekostning av andre.
Tett knyttet til dette ligger Foucaults diskursbegrep som også har vært viktig for sosialkonstruksjonistene. En diskurs i Foucaults forstand er et sett med kunnskaper, meninger, metaforer, bilder, historier etc som produserer en bestemt versjon av en hendelse (Burr 1995 i Campbell 2000). Noen diskurser er mer fremtonende enn andre og vil igjen marginalisere andre diskurser. På den måten er makt og kunnskap uløselig knyttet sammen. Vi produserer alle makt gjennom de diskursene vi er del av. Edward Said viste hvordan forskere fra ”vesten” hadde med seg biaser og fordommer når de forsket på forhold og mennesker fra ”østen” fordi de ubevisst var del av noen vitenskapelige diskurser. I en organisasjon gis deltakerne mulighet til å konstruere organisasjonen på noen måter og ikke andre. For eksempel gir Morgans berømte bok Images of organisations 8 mulige diskurser for en organisasjon, for eksempel kan en organisasjon ses på som en maskin, en organisme, en hjerne, en kultur, et politisk system. Dersom medlemmene i en organisasjon er preget av en av disse diskursene, er det vanskelig for individer å fremme synspunkter som fraviker denne diskursen. Som konsulent, fasilitator eller prosessleder kan det være nyttig å forstå hvordan vi alle på et vis er ”fanget” i diskurser.
Selv om mennesker aldri kan frigjøres fra diskursene vi er en del av, mener Foucault at vi kan prøve å bevisstgjøre oss hvordan diskursene preger våre handleringer, måter å kommunisere på og måter å skape kunnskap og resultater på. En måte å gjøre det på er gjennom dekonstruksjon. For å forstå hvordan virkeligheter er konstruert må vi først prøve å forstå de underliggende antakelsene våre. Når vi for eksempel sier at beslutningen må tas på toppnivå i organisasjonen, kan vi ha en antakelse om at det er topplederne som har mest kunnskap om emnet (noe som slett ikke er sikkert…). Da kan vi dekonstruere begrepet toppnivå gjennom å spørre hva dette begrepet egentlig betyr, og hva er det motsatte – bunnivået i organisasjonen? Slike spørsmål kan bidra til å frigjøre oss fra noen antakelser og konstruksjoner som ikke er produktive.
Skrevet av Pål Tanggaard, Lent
Campbell, D. (2000). The socially constructed organization. London; New York: Karnac Books. Hentet fra http://site.ebrary.com/id/10477634
Campbell, D., & Huffington, C. (Red.). (2008). Organizations connected: a handbook of systemic consultation. London: Karnac Books.
Gergen, K. J. (1999). En invitation til social konstruktion. Kbh.: Mindspace.